Hopp til innhold

Borgerkrigen i Libya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Borgerkrigen i Libya
Konflikt: Opprøret i den arabiske verden i 2011
Dato15. februar - 20. oktober 2011
StedHele Libya, spesielt i det befolkede nord
27°01′12″N 17°55′47″Ø
ResultatSeier til opprørerne, regimeskifte i Libya.
Stridende parter
Opposisjonsflagget (tidligere libysk flagg) Opposisjonelle
Qatars flagg Qatar

Den libyske flyforbudssonen:
NATOs flagg NATO

Gaddafi-lojalister
Kommandanter og ledere
 • Den libyske provisoriske regjering
 • NCLO
 • Det libyske folks hær		 • Deler av den libyske hær
 • Deler av politistyrkene
Sivile lojale til Gaddafi
 • Utenlandske leiesoldater
Styrker
 • Ukjent • Ca. 50 000 fra hæren • 10 000 – 12 000 lojale ifølge Al Jazeera
Tap
 • Over 700 døde (detaljer)
 • Opposisjon hevder: 3 000 døde		 • 2 politimenn drept 18. feb • 111 soldater drept 20. feb • 10 soldater drept 28. feb

Borgerkrigen i Libya startet som et opprør i februar 2011. Opprøret var rettet mot landets mangeårige diktator Muammar al-Gaddafi og hans regime. I begynnelsen av mars utviklet det seg til en borgerkrig. I midten av mars ble internasjonale flystyrker fra land som USA, Storbritannia og Frankrike også involvert i kamphandlinger mot det sittende regimet. Opprøret var inspirert av revolusjonene i Tunisia og Egypt som startet samme år.

Opprøret startet i den nordøstlige delen av Libya. Regimet hadde innledningsvis kontroll med hele Tripolitania i vest, men etter noen dager spredte opprøret seg også til den vestlige delen av landet, og regimet mistet kontrollen over stadig større del av landet. Etter hvert som deler av hæren gikk over til opprørerne, hentet regimet inn leiesoldater fra Afrikanske land sør for Sahara, særlig Tsjad. I løpet av mars snudde imidlertid opprørernes krigslykke og opprøret utviklet seg til en borgerkrig. Gaddafis styrker klarte å gjenerobre flere av byene fra opprørerne og etter hvert true Benghazi, byen hvor opprørerne hadde sterkes støtte og hadde satt opp Det Nasjonale Overgangsrådet. Den 19. mars etablerte NATO en flyforbudssone over Libya. En internasjonal flystyrke innledet et omfattende angrep mot Libyas radaranlegg og flyvåpen. Etter hvert tok flyene også ut bakkemål som truet sivilbefolkningen, og opprørerne ble i stor grad avhengig av disse flystyrkenes slagkraft for å bekjempe regjeringsstyrkene.

I august 2011 ble slaget om Tripoli innledet da opprørsstyrkene gikk til en offensiv mot Tripoli, som blant annet stengte regjeringstyrkenes tilgang på drivstoff og flyttet kampene inn i byen.[1] Opprørerne rykket inn i byen fra vest og fra sjøen.[2] Den 28. august var hele byen i opprørernes hender, og Gaddafi hadde flyktet hovedstaden.

Den 20. oktober 2011 ble Gaddafi anholdt og drept i kampen om Sirt, den siste store byen til å være i Gaddafis hender. Første del av borgerkrigen regnes da som avsluttet.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Se også: Libya#Historie

I slutten av januar oppfordret Jamal al-Hajji (forfatter/politisk kommentator) til demonstrasjoner (for å kreve økt frihet i Libya) inspirert av hendelsene i Tunisia og Egypt.[3] Han ble arrestert 1. februar av sivilt politi og anklaget 3. februar for å ha skadet noen med sin bil. Amnesty International hevdet at al-Hajji tidligere hadde blitt fengslet for sin ikke-voldelige politiske virke og at den egentlig årsaken til arrestasjonen var at han hadde oppfordret til demonstrasjoner.[3][4]

Tidslinje for 2011

[rediger | rediger kilde]

Innledende uro 15. februar 2011

[rediger | rediger kilde]
Libya lokalisert i den arabiske verden

Om kvelden 15. februar samlet det seg mellom 500 og 600 demonstranter i Benghazi og dette endte med sammenstøt med politiet med 14 skadede, herunder 10 politifolk.[5]

Opposisjonsflagget

Uke 11: 17.–20. februar 2011

[rediger | rediger kilde]

Det var planlagt store demonstrasjoner 17. februar, både i Libya og blant libyere i eksil.[6][7][8] Opposisjonsalliansen i eksil, Den nasjonale konferanse for libysk opposisjon uttalte at alle grupper som var i opposisjon til Muammar al-Gaddafi i Libya og i eksil planla store demonstrasjoner denne dagen, til minne om demonstrasjonene i Benghazi denne dagen i 2006.[8] Disse demonstrasjonsplanene var inspirert av hendelsene i nabolandene Tunisia og Egypt.[8] Tidlig i februar hadde al-Gaddafi møtt «libyske politiske aktivister, journalister og mediefigurer» og «advart» mot at de ville bli «holdt ansvarlige» dersom de deltok «i enhver form for forstyrrelse av freden og skapte kaos i Libya.[8]

18. februar økte demonstrasjonene og de voldelige sammenstøtene i mange libyske byer og dette førte til at myndighetene koblet ut kommunikasjoner og internett i landet.[9] Demonstranter overtok imidlertid, med støtte fra enkelte elementer innen sikkerhetspolitiet, kontrollen over landets nest største by Benghazi og andre deler av det østlige Libya, hvor de erobret minst en radiostasjon og startet sine egne sendinger.[9] Situasjonen var uoversiktlig og det var usikkert hvordan hæren og enheter innen politiet ville stille seg.[10][11][12] Samtidig skjøt enkelte enheter på sivile og prøvde å slå ned oppstanden med hard hånd.[9]

Minst 84 personer skal ha blitt drept de siste tre dagene,[9] hvorav 47 i Benghazi de siste to dagene.[9]

19. februar kom det skarpe advarsler i libyske medier om at det ville bli slått hard ned på ytterligere opptøyer mot landets politiske system og lederskap. Det ble satt inn militære styrker med voldelige midler å gjenopprette kontrollen i det østlige Libya, blant disse skal det også ha vært leiesoldater fra Afrika sør for Sahara. BBC meldte at det for en tid virket som at myndighetene hadde mistet kontrollen over de østlige byene al-Badai og Benghazi og at det kunne bli harde kamper om særlig Benghazi.

Både protestmarsjer og begravelsesfølger ble angrepet av skarpskyttere og av militære styrker som brukte luftvernartilleri, noe som skadet et høyt antall personer, men det har vært vanskelig å få disse opplysningene bekreftet.[13]

Det var ubekreftede meldinger om sammenstøt mellom demonstranter og militære styrker som skjøt med skarpt ammunisjon i Tripoli, hvor myndighetene hadde hatt større støtte. Samme dag ble anslaget over drepte justert opp til mer enn 100, som ifølge Human Rights Watch er et konservativt anslag.[14] Samtidig hevdet regimet at Israel og vestlige medier sto bak uroen i landet.[14]

20. februar ble det bekreftet at sykehusene gikk tomme for forsyninger og legene antok at antall døde i Benhazi alene var på mellom 200 og 300.[15] Samtidig kom det meldinger om at det også var opptøyer i andre byer som Bayda, Derna, Tobruk og Misratah og muslimske ledere fra hele landet appellerte om at blodbadet måtte opphøre og regjeringen måtte gå av.[16] Øyenvitner opplever situasjonen i Bengahzi som massakrer med 220 drepte og 900 sårede bare om kvelden 19. februar.[17][18][19]

Samme dag trakk Libyas representant til Den arabiske liga, Abdel Moneim al-Honi seg fra vervet og erklært at han har sluttet seg til opprørerne.[20][21]

Samtidig er situasjonen i hovedstaden Tripoli usikker, hvor regimet til nå har hatt kontroll. Utviklingen i Tripoli kan bli avgjørende for regimet[17] og om kvelden søndag 20. februar ble det meldt om opptøyer i Tripoli hvor tusenvis av demonstranter samlet seg om kvelden og utover natten.[19] Samtidig ble det meldt at opprørerne hadde sikret full kontroll over Benghazi etter at rundt 50 mennesker ble skutt og drept søndag ettermiddag.[22]

Uke 12: 21.–27. februar 2011

[rediger | rediger kilde]
Deler av Den grønne plassen i Tripoli (fotografert i 2008)

Natten til 21. februar samlet det seg store menneskemengder i Tripoli og kastet stein på bilder av al-Gaddafi og ropte slagord mot regimet.[23][19] al-Gaddafis sønn Saif al-Islam al-Gaddafi advarte mot at situasjonen kunne utvikle seg til en borgerkrig[19] da protestene nådde Tripoli. Sammenstøtene på morgenen 21. februar kom etter TV-talen til al-Gaddafis sønn da tusenvis av demonstranter samlet seg på Den grønne plassen i Tripoli. 61 skal ha blitt drept i sammenstøtene da politiet spredte demonstrantene ifølge kilder i helsevesenet.[24][20] Konfrontasjonen i det sentrale Tripoli økte presset på al-Gaddafi,[20] og landets ambassadør til India, Ali al-Essawi trakk seg i protest mot hvordan protestantene ble behandlet.[20]

Det ble videre meldt at hundrevis av soldater deserterte fra hæren og 150 skal bli henrettet fordi de nektet å skyte på demonstranter.[23] Det hersket usikkerhet om hvor al-Gaddafi oppholdt seg og det gikk blant annet rykter om at han hadde reist til Venezuela.[23] Myndighetene forstyrret TV-signalene til Al-Jazeera og landets internett- og telefonforbindelser, noe som gjorde det vanskelig å få ut opplysninger fra landet.[19].

Om kvelden ble det meldt om bombeangrep av Tripoli hvor helikoptre bomber demonstranter og også jagerfly ble satt inn mot demonstrantene.[25] Dette blir bekreftet av to libyske jagerpiloter som flyktet til Malta etter å ha fått ordre om å bombe sivilbefolkningen.[26] Det skulle også ha vært tilfeldig skyting av sivile rundt om i byen og 160 skal ha blitt drept i byen bare denne kvelden.[25] Samtidig gikk også Libyas ambassadør til FN, Ibrahim Dabbashi av mens han oppfordret al-Gaddafi om å trekke seg.[25]

Samme dag ble det meldt om sammenbrudd i den offentlige myndighetsutøvelsen i den østlige delen av landet, hvor blant annet all grensekontroll mot Egypt opphørte.[27][28] Samtidig ble all kommunikasjon med utlandet hermetisk avstengt, slik at det ikke kom ut bekreftede opplysninger om hva som egentlig foregikk i landet.[28]

Natt til 22. februar ga al-Gaddafi et svært kort intervju til en statlig TV-aksjon i et opptak som skal ha vært tatt utenfor hans hjem. Han avviste her at han hadde reist fra landet og at han gledet seg over regnværet. Det kraftige regnværet førte til at det var roligere i Libya denne natten.[29] Det var imidlertid stadig større grupper innen det militære som hoppet av fra regimet og de militære ble oppfordret av disse til å marsjere mot Tripoli for å avsette al-Gaddafi.[29]

23. februar ble det meldt at opprørerne hadde kontrollen over det oljerike østlige Libya, hvor foruten Benghazi, også byer som Tobruk som hadde vært på opprørernes hender siden 20. februar,[30] men også Sirte, Misratah,[31] Khoms, Tarhounah, Zenten, Az Zawiyah og Zuwarah.[32] Også grensekontrollen mot Egypt ble ivaretatt av opprørsenheter, herunder soldater som hadde sluttet seg til opprøret, noe som ble bekreftet av egyptiske militære kilder.[30] Samtidig hevdet regjeringen at de hadde gjenvunnet kontrollen over de fleste byene[33] og la skylden for opprøret på utenlandske medier, særlig Al-Jazeera.[34] Den sterke voldsbruken fra myndighetenes side fortsatte og ble fordømt av FNs sikkerhetsråd 22. februar.[34] Samtidig ble gatene i Tripoli tømt for folk etter den omfattende skytingen også fra jagerfly og ble beskrevet som en spøkelsesby hvor bare al-Gaddafis støttespillere var ute i gatene.[34]

Samme dag meldte BBC at det ble antatt at regjeringsstyrkene bare hadde kontroll over det sentrale Tripoli og provinshovedstaden Sabha i sør.[35]

24. februar ble det meldt at opprørerne hadde sikret seg fullstendig kontroll over Tobruk dagen før. Soldater og byens innbyggere feiret med flagget fra det tidligere kongedømmet[36], skudd i luften, tuting med bilhorn og slagord som «folket krever oberstens avgang». Militære kommandanter hevdet de skulle forsvare «frigjorte områder» med deres liv etter at al-Gaddafi dagen før hadde truet med å ta byen tilbake med makt. To piloter hoppet ut av flyene sine i fallskjerm etter at de var beordret til å bombe Tobruk. I fraværet av sentrale myndigheter, dannet byens innbyggere egne komiteer for sikkerhet og for å sørge for matfordeling.[37]

Det ble samme dag meldt at byer nær Tripoli var overtatt av opprørere, blant dem Zuwarah (Zuara) 120 km vest for Tripoli,[31][38] i An Nuqat al Khams, mens selve Tripoli var under regimets kontroll hvor milits lojal mot al-Gaddafi patruljerte gatene for å unngå nye protester og demonstrasjoner.[37] Det var også en større styrkeoppbygging i byen Az Zawiyah, 50 km vest for Tripoli.[39] Det skal ha kommet til kraftige sammenstøt i Az Zawiyah med en rekke døde.[38] Byen anses som viktig, både på grunn av nærheten til Tripoli, men også fordi den har et større oljeraffineri. Det ble meldt denne dagen at Libyas tredje største by, Misratah var under opprørernes kontroll, etter harde kamper hele dagen.[38]

Det kom på denne tiden stadig flere fransktalende leiesoldater fra Subsaharisk Afrika, og det ble antatt at disse var fra nabolandet Tsjad sør for Libya.[31]

Samme ettermiddag holdt al-Gaddafi er tale via telefon som ble sendt på libysk TV hvor han hevdet at Al-Qaida sto bak opprøret og hevdet også at Osama bin Laden og jihadister hadde dopet ned ungdommene til å gjøre opprør. Han hevdet videre i talen at han allerede i 1977 hadde overført makten i landet til folket og at han ikke lenger hadde ansvaret for hva som skjedde i landet.[40] Det at al-Gaddafi ikke viste seg offentlig, men valgte å snakke via telefon, ble tolket som et uttrykk for at han er sterkt svekket.[40]

I Tripoli var det rolig, men det skal ligge døde mennesker i gatene.[38] Vet hersket kaotiske tilstander på byens flyplass på grunn av alle utlendingene som ville ut av landet.[38] Så mye som 10 000 mennesker var samlet på flyplassen i et håp om å komme ut av landet, hvor mange må oppholde seg utendørs dag og natt.[41] Den store egyptiske befolkningen i Libya har for en stor del flyktet langs bakken til Egypt og Tunisia og har vært viktige informanter for internasjonale medier. Mange av disse har blitt utsatt for overgrep fra al-Gaddafi-lojale styrker og beskyldt for å stå bak opprøret.[38]

25. februar ble det antatt at al-Gaddafi kun hadde kontroll over det sentrale Tripoli, fødebyen Surt og Sabha i den sentrale delen av landet. Denne dagen sluttet styrkene i Ajdabiya seg til opprøret.[42] I løpet av natten til 25. februar hadde kampene flyttet seg stadig nærmere Tripoli og til dels også var inne i deler av byen.[38] Inne i byen hersket det en spent og nervøs stemning der milits som er lojal mot al-Gaddafi sprer frykt i gatene.[41] Samtidig oppfordret myndighetene byen befolkning om å gå på arbeid og malte over merker etter tidligere skyting for å dekke over de synlige merkene etter opptøyene.[43] Til tross for det jerngrep al-Gaddafi-tro milits samt utenlandske leiesoldater prøvde å holde i Tripoli, meldte Reuters at det likevel var varslet demonstrasjoner i byen denne dagen.[44]

På ettermiddagen samme dag ble det rapportert om skyting innen i Tripoli, hvor sikkerhetsstyrkene skulle ha skutt mot demonstranter og det ble meldt om flere drepte.[42] Dette var den første folkelige oppstanden i Tripoli etter at demonstrasjonen 21. februar på Den grønne plassen ble slått ned, og kom til tross for det store oppbudet av sikkerhetsstyrker. Det var skyting flere steder i byen og det ble meldt om at det hersket kaos i byen.[42] Fredag ble et forsøk på å styrte Muammar al-Gadafi knust av hans sikkerhetsstyrker, som skjøt rett inn i mengden av demonstranter i gatene.[45] Det skal ha vært en gruppe på 20 000 demonstranter som marsjerte mot Tripoli fra forstaden Tajaura, men ble etter en time møtt av det de beskriver som en haglbyge av skudd inn i mengden fra Gaddafi-lojale styrker.[45]

Samtidig varslet FNs Verdens matvareprogram at det var fare for matmangel i landet etter at matimporten hadde stanset opp som følge av kampene og kaoset som hersket i landet.[42]

Under en folkemøte på Den grønne plass i Tripoli om kvelden 25. februar dukket al-Gaddafi uventet opp og talte til en tilhengerskare på flere titalls tusen tilhengere. Han oppfordret tilhengerskaren til væpnet kamp og ville åpne våpenlagre for dem.[46] Samtidig samlet stadig flere regimemotstandere seg i Tripoli og opprørerne tok også kontroll over den symbolsk viktige flyplassen Mitiga flybase rett ved Tripoli.[42]

Operasjon Pegasus

Denne dagen ble det meldt at al-Gaddafi-regimet kun kontrollerte de indre delene av hovedstaden Tripoli, grensebyen Ghadames mot den tunisiske grensen, Sabha (Sebha) i det indre av landet og kystbyen Surt (Sirte). I Misratah 210 km øst for Tripoli og i Az Zawiyah utenfor Tripoli var det fortsatt væpnede grupper.[47]

Det utenlandske nærværet av krigsskip i Middelhavet økte med sikte på å kunne evakuere utenlandske statsborgere fra Libya.[48][49] Videre var flere land klare til å rykke militært inn i Libya for å hindre blodbad og for å sikre matforsyningen til befolkningen.[50]

Det britiske Royal Air Force og tyske Deutsche Luftwaffe sendte denne dagen inn fire transportfly av typen Transall C-160 for å evakuere 132 utlendinger som ikke hadde noen andre muligheter til å komme ut av landet i den såkalte Operasjon Pegasus. Flyene dro fra Kreta og til Al Naroufa i det sørøstlige Libya og vendte tilbake til Kreta etter operasjonen.

27. februar ble det meldt at opprørerne hadde tatt kontroll over Az Zawiyah, 50 km fra Tripoli etter harde kamper mellom al-Gaddafi-lojale styrker og opprørere.[51] Det var imidlertid ikke klart om opprørerne hadde fullstendig kontroll over byen, Det ble meldt om en utstrakt bruk av opprørsflagget over hele landet.[51] Mens al-Gaddafis eiendom i Tripoli var omringet av stridsvogner, pansrede kjøretøyer og rakettutskytingsramper, dannet tidligere justisminister Mustafa Abd al-Jalil en overgangsregjering[52] som har som siktemål å styre landet i tre måneder. Samtidig uttalte opposisjonsledere at dette skulle være et «nasjonalt råd» som skal styre byer som er under opprørernes kontroll.[51]

Samtidig som stadig flere byer falt under opprørernes kontroll, forsterket al-Gaddafis sin hensikt om å bli i Libya.[52]

Uke 13: 28. februar – 6. mars 2011

[rediger | rediger kilde]

28. februar ble det meldt at militære ledere som hadde gått over til opprørerne forberedte et framstøt mot Tripoli med en egen styrke for å komme en omringet gruppe av opprørere inne i byen til unnsetning.[45] Det ble på denne tiden klart at opprørere inne i Tripoli ville få vanskeligheter med å drive ut Gaddafi og hans støttespillere uten hjelp utenfra.[45] En langvarig fastlåst situasjon ville kunne føre til en humanitær katastrofe for byens befolkning. som på denne tiden begynte å gå tom for mat.[45] Det var imidlertid uklart om opprørerne var i stand til å mobilisere en stor nok styrke som var tilstrekkelig utrustet og militært trent til å møte Gaddafis velutstyrte styrke inne i byen.[45]

Et demonstrasjonsforsøk hvor rundt 300 personer marsjerte i bydelen Tajoura i det østlige Tripoli etter en begravelse av en drept demonstrant ble hurtig oppløst da en brigade med Gaddafi-lojale soldater rykket inn i området.[53]

Situasjonen i området rundt Tripoli og det nordvestlige hjørnet av landet. Rosa område kontrolleres av opprørere, grønt av Gaddifi-regimet, og grønne piler viser motangrep fra Gaddafi-lojale styrker.
Situasjon i Tripoli, rosa områder er kontrollert av opprørere. (Klikk på kartet for større oppløsning)

Samme dag slo opprørerne tilbake et motangrep fra Gaddafi-lojale styrker mot Misratah i et motangrep som hadde vart i flere dager. Opprørerne skjøt ned et fly etter at dette hadde skutt mot en lokal radiostasjon. Særlig sto kampene om en militærbase og en flyplass ved byen, hvor de Gaddafi-lojale styrkene hadde kontroll over en liten del av basen.[54]

Det ble også meldt at Gaddafi-styrkene forberedte seg på motangrep mot Az Zawiyah hvor det hadde rast harde kamper i de siste dagene. De Gaddafi-lojale styrkene på anslagsvis 2 000 befestet seg i området og omringet byen som var under opprørernes kontroll.[54]

I de oljerike områdene øst i landet som var under opprørernes kontroll lyktes det opprørerne å få gjenopptatt oljeproduksjonen og den første båtlasten ble lastet denne dagen.[54]

I morgentimene 1. mars ble Gaddafi-styrkene motangrep mot Az Zawiyah slått tilbake. Opprørerne, som også besto av enheter fra hæren som hadde sluttet seg til opprørerne, slo tilbake angrepet som kom fra seks posisjoner ved hjelp av stridsvogner og maskingevær.[55] Samtidig samlet Gaddafis-lojale styrker seg helt vest i landet mot den tunisiske grensen og omringet hele området mot grensen som var kontrollert av opprørerne.[55] Det ble også meldt at libyske soldater stengte grenseovergangen mot Tunisia.[55]

Om morgenen 2. mars ble det meldt om fem eksplosjoner med ti sekunders mellomrom i Tripoli og røyk fra disse kunne sees over byen.[56] En av disse skal ha vært en tankbil som ble satt i brann.[57][56] Al Jazeera meldte samme dag at 5 000 opprørere i det østlige Libya planla å marsjere til Tripoli for å slutte seg til kampene om byen.[58] Styrken skal ha blitt utrustet og trent av pensjonerte offiserer og offiserer som hadde hoppet av til opprørerne.[58]

Foruten kampene rundt Tripoli, Az Zawiyah[59] og Misratah, var det i perioden fram til 5. mars særlig kamper om Ra's Lanuf, al-Burayqah og området mellom disse innerst i Sidrabukten, deretter flyttet fronten seg til mellom Ra's Lanuf og Sirte
Slaget om al-Burayqah

Samme dag økte motoffensiven fra de Gaddafi-lojale styrkene som etter harde kamper angrep byen Marsa al-Burayqah (Marsa al-Brega) innerst i den sørøstlige delen av Sidrabukten som er en anlagt by for utskipning av olje.[60] Det ble antatt at dette var et første ledd i en større motoffensiv fra Gaddafis side.[60] Motangrepet kom i morgentimene i en knipetangsmanøver med 300 av Gaddafis mest trente soldater,[61] ble imidlertid slått tilbake etter minst 14 drepte[62] av opprørere som i første omgang for en stor del var sivile væpnet med plyndrede AK-47-rifler.[61] før det kom forsterkninger fra Benghazi og andre byer under opprørenes kontroll. Opprørseieren i al-Burayqah ble ansett som svært viktig, både gjennom å stoppe en større, koordinert offensiv, men også gjennom kontrollen over landets oljeressurser og energitilførselen til de områdene opprørerne kontrollerte.[61] Videre var kontrollen over byens flyplass viktig, for å hindre at Gaddafi brukte den til lettere å angripe de områdene opprørerne kontrollerte fra luften.[61] 3. og 4. mars fortsatte kampene om al-Burayqah (Brega) som spredte seg til nabobyen og kommunesenteret Ajdabiya. I sine angrep satte Gaddafi inn bombefly.[63][59]

Slaget om Ra's Lanuf

Om morgenen 4. mars forsterket opprørerne sine forsvarslinjer i al-Burayqah og satte opp en forsvarslinje 50 km vest for byen mot Ra's Lanuf.[63] Om formiddagen brøt det ut kamper mellom al-Burayqah og byen Ra's Lanuf som også er en oljeby som ligger langs kysten vest for al-Burayqah[64] og har vært under Gaddafis kontroll. Det ble meldt om intense kamper og at det utviklet seg til et større slag, og opprørerne skal ha benyttet raketter og missiler i et angrep mot en militærbase som beskytter en oljeinstallasjon ved byen.[64] Opprørerne hevdet at de tok kontroll over byen flyplass,[59] og 5. mars ble det meldt at opprørerne hadde tatt kontroll over hele byen,[65] og de Gaddafi-lojale styrkene evakuerte til Sirte lenger vest, slik at frontlinjen langs kysten 6. mars hadde flyttet seg vestover.[66]

Frihetens dag

Samme dag ble det meldt at folk samlet seg i gatene i Tripoli etter fredagsbønnen, og rundt 1 000 mennesker samlet seg etter å ha forlatt Murad Agha-moskeen i bydelen Tajura og innledet demonstrasjoner i det som ble kalt «Frihetens dag», etter at det hadde vært stille i byen i de forutgående dagene.[64] Sikkerhetsstyrkene møtte demonstrasjonene med vold og tåregass[64] og det skal ha blitt skutt med skarp ammunisjon.[59] Det ble rapporter at regimet hadde panservogner, sikkerhetsstyrker og sivilkledde politifolk i gatene som også holdt utenlandske medier unna de områdene i byen hvor det kunne komme til demonstrasjoner.[64]

Sirte

Det ble 6. mars hevdet at opprørernes neste mål var Gaddafis hjemby Sirte.[66] etter seirene lenger øst i landet. De Gaddafi-lojale styrkene trakk seg tilbake dit etter nederlaget i Ra's Lanuf.[66] Det hersket usikkerhet om hvordan situasjonen var der, både fordi det ble antatt at Gaddafi kunne ha større støtte der,[67] samt det prestisjemessige nederlaget det ville være å miste denne byen for regimet. Imidlertid var situasjon vanskelig for opprørerne, da Gaddafis styrker hadde full kontroll i luften, og kunne nå mål i hele Øst-Libya som innimellom ble bombet.[66] 6. mars ble det meldt at opprørerne på vei mot Sirte inntok byen An Nawfaliyah vest for Bin Jawad som ble inntatt dagen før.[67] Bin Jawad ligger omtrent midtveis mellom Benghazi og Misurata og har rundt 10 000 innbyggere.

Uke 14: 7.–13. mars 2011

[rediger | rediger kilde]

7. mars ble det meldt om nye motoffensiver fra Gaddafi-regimet, særlig rettet mot Ra's Lanuf, noe som medførte at befolkningen evakuerte byen.[68] Opprørerne appellerte om utenlandsk hjelp da oljeinstallasjonene sto i fare. Det ble derfor diskutert å innføre et internasjonalt håndhevet flyforbudssone over Libya i regi av FNs sikkerhetsråd, noe som ville ha stoppet Gaddafi-regimets bombeangrep og flystøtte i kampene på bakken. Dette ble også støttet av Den arabiske liga.[69]

Videre var det harde kamper om Zawiyah som ble gjenerobret av regjeringsstyrkene. 8. mars var det omfattende bombing av opprørerkontrollerte byer, spesielt av Ra's Lanuf. 9. mars intensiverte de Gaddafi-lojale styrkene sin mot offensiv og det var omfattende bombing av byer under opprørenes kontroll. Den Gaddafikontrollerte kringkastingen viste bilder fra en seiersparade i Zawiyah.

12. mars ba Den arabiske liga om at det be en internasjonalt støtte flyforbudssone over landet. samtidig rykket de Gaddafi-lojale styrkene stadig nærmere Marsa al-Burayqah og Benghazi.[70]

Kartet viser hendelsene rundt koalisjonsinngrepet i Libya.

Uke 15: 14.–20. mars 2011

[rediger | rediger kilde]
Se også: FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973

17. mars vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som åpner for militær inngripen fra alle allierte medlemsland for å forhindre ytterligere sivile tap. Det ble ikke nedlagt veto, men blant annet Tyskland, Kina og Russland avsto fra å stemme. Resolusjonen åpnet for en flyforbudssone som lenge hadde vært diskutert i sikkerhetsrådet og i EU, og resolusjonen stilte også krav om at bankkontoer skulle sperres for å hindre Gaddafi-lojale styrker i å finansiere fortsatte angrep. Frankrike og Storbritannia var de sterkeste pådriverne for resolusjonen.

Muhammed Nabbous, en fremtredende borgerjournalist i Benghazi ble drept den 19. mars, sannsynligvis av en skarpskytter.

Opprørsflagg

[rediger | rediger kilde]
Det modifiserte opprørsflagget

I områder som kom under opprørernes kontroll, ble dette symbolsk markert med et utstrakt bruk av opprørsflagg for å vise hvor lojalitetene lå.[51][71] Flagget som benyttes som opprørsflagg ble brukt av kongedømmet Libya fra landet ble uavhengig fra Italia i 1951 og fram til Gaddafis statskupp i 1969,[72][73][36] blant annet i Tripoli under feiringen 23. februar.[37][71]

Dette flagget består av tre felt, et grønt, svart og med en halvmåne og en stjerne i midten. Det røde feltet skal symbolisere blodet fra dem som ble drept i kampen for uavhengighet fra Italia, det grønne feltet skal symbolisere framgang og velstand, og det sentrale svarte feltet er en referanse til Sanussiya flagg,[71] som tidligere kong Idris I ledet og samlet Libya under da landet fikk uavhengighet. Dette flagget var svart med en hvit halvmåne og stjerne i midten. Halvmånen og stjernen er tradisjonelle symboler for islam.

Noen demonstranter har benyttet som opprørsflagg en modifisert utgave uten referansene til islam[71] av det tidligere flagget med et rent svart felt.[74]

Flyktningstrømmene

[rediger | rediger kilde]

FNs høykommissær for flyktninger anslo at rundt 200 000 hadde flyktet til nabolandene Tunisia og Egypt i løpet av uroen,[56] og FNs generalsekretær uttalte at livet sto på spill for titusener av mennesker.[56] Både mottakskapasiteten i nabolandene ble sprengt og internt i Libya ble tusenvis av flyktninger sittende fast. De fleste flyktningene var utlendinger som hadde arbeidet i Libya, foruten egyptere også vietnamesere og bangladeshere.[56][75] Særlig var situasjonen kritisk i Vest-Libya, hvor den militære situasjonen mellom opprørere og Gaddafi-lojale styrker var uavklart og urolig.[56] 10. mars melder VG at rundt 223 000 er på flukt.[76]

Sårede og dødsfall

[rediger | rediger kilde]

Antallet varierer mye avhengig av kilder, og tallene er meget unøyaktige til tider. Tallene varierer fra rundt 1 000 til over 6 000 døde, og sannsynligvis flere sårede. FNs høykommissær for menneskerettigheter antar at «tusenvis kan være drept i Libya».[77]

De fatale konsekvensene under opprøret er vanskelig å tallfeste nøyaktig fordi medier ikke har fått tilgang i Libya over lang tid.[78] Etter at opprørerne fikk de facto kontroll over det østlige Libya begynte journalister å ta seg inn fra Egypt. Angivelig var det CNNs journalist Ben Wedeman som først tok seg inn i landet.[79][80] Senere tok flere journalister seg ulovlig inn i landet, men tall for døde og sårede varierer mye.[81] Den regjeringsopposisjonelle libyske menneskerettighetsligaen melder at minst 6 000 personer er døde,[82][83] mens den ikke-statlige internasjonale menneskerettighetsorganisasjon (FIDH) fremla tall på rundt 3 000 døde den 2. mars.[84][85][86]

Ved det som er blitt kalt slaget om Benghazi[87] mellom 17. og 20. februar ble 230 personer drept, av dem 130 opprørere.[88] 1 932 ble såret og tre stridsvogner ødelagt.[88][89][90] I tillegg ble 92 opprørere drept i al-Badai og Derna som regjeringen senere mistet kontrollen over.[91] I slaget er det også meldt at 111 regjeringsstøttende soldater omkom.

I Tripoli foregår sammenstøtene fortsatt og det er rapportert om minst 300 døde her, men tallene er udokumenterte.[88] I Ajdabiya meldes det om at fire demonstranter ble drept i opptøyene der den 17. februar.[92] Samme antall døde er også rapportert fra byen Tobruk.[93] I Az Zawiyah hevdet en doktor at så mange som 24 mennesker er drept,[94] og i Misratah har det vært minst 33 dødsfall og ytterligere 487 sårede melder CNN.[95] I begynnelsen av mars inntok opprørere byen Brega og det meldes foreløpig om minst 20 døde, på begge sider av konflikten.[96][97] 5. mars ble det rapportert om ytterligere 33 mennesker døde (25 opprørere og 8 soldater) i Az Zawiyah, og midt på dagen forteller BBC at Gaddafi er slått tilbake fra området hans soldater forsøkte å gjenvinne kontroll over.[98][99]

Reaksjoner

[rediger | rediger kilde]

Tronpretendent til den libyske tronen, prins Idris as-Sanussi uttalte i et intervju med det italienske nyhetsbyrået Adnkronos at han var klar til å reise tilbake til Libya fra sitt eksil i Italia så snart det var en politisk endring i landet.[100]

Innen Libya

[rediger | rediger kilde]

Landets justisminister, Mustapha Abdeljalil, trakk seg i protest mot den «utbredte voldsbruken» mot demonstrantene og diplomater ved Libyas delegasjon til FN oppfordret den libyske hæren om å hjelpe til med å fjerne «tyrannen Mu'ammar al-Gaddafi».[32]

Om kvelden 22. februar trakk landets innenriksminister, general Abdel Fattah Younes al-Abidi, seg for å støtte det han kalte «17. februar-revolusjonen», og oppfordret hæren til å slutte seg til folket og deres «legitime krav».[32] Dette var et alvorlig slag for al-Gaddafi, da Yunus er blitt ansett for å være nr 2 i systemet under Gaddifi selv.[35]

23. februar trakk Youssef Sawani seg fra jobben som seniorrådgiver for al-Gaddafis sønn Saif al-Islam al-Gaddafi og uttrykte «avsky mot volden», ifølge Reuters.[32]

Samme dag sendte en gruppe offiserer ut en uttalelse hvor de oppfordret soldater til å «slutte seg til folket» og fjerne al-Gaddafi fra makten.[32]

I en meget emosjonell tale til FNs sikkerhetsråd 25. februar brøt den libyske ambassadøren til FN, Abdurrahman Mohamed Shalgham som i mange år har vært en nær og sentral støttespiller for Gaddafi, med ham og ba FN gripe inn for å hindre blodbad i landet.[101]

Internasjonalt

[rediger | rediger kilde]
Fra en demonstrasjon utenfor Det hvite hus i Washington D.C. 19. februar 2011

Den 25. februar innkalte NATO, EU og FNs sikkerhetsråd til krisemøte for å drøfte situasjonen i Libya.[102][103][104][105]

Sanksjoner

[rediger | rediger kilde]

I de internasjonale organene ble det diskutert mulige internasjonale sanksjoner som det internasjonale samfunn kunne iverksette for å unngå blodbad og ytterligere voldsbruk, samt for å sikre matforsyningene til landets befolkning. Også internasjonal militær intervensjon i regi av FN ble diskutert. Andre aktuelle internasjonale reaksjoner som ble diskutert var flyforbudssone over Libya, reiseforbud for Gaddafi, handelsrestriksjoner, rettslige forfølgelser av voldsbruken i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og tiltak mot innførsel av afrikanske leiesoldater.[50]

I møtet natt til 27. februar vedtok sikkerhetsrådet sanksjoner mot Libya, i form av reiseforbud for Gaddafi og hans familiemedlemmer samt for tjenestemenn som arbeider med forsvars- og etterretningssaker. I tillegg fikk de frosset sine utenlandsverdier. Videre ble det innført våpenboikott med øyeblikkelig virkning og det ble bestemt at angrep på sivile skal etterforskes av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag siden det mistenkes at det er vært forbrytelse mot menneskeheten.[106]

FN

[rediger | rediger kilde]

FNs flagg 18. februar fordømte FNs høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, den volden som sikkerhetsstyrkene i Libya utviste mot demonstrantene og påpekte særlig det faktum at de libyske styrkene brukte skarp ammunisjon mot protestanter.[107] 22. februar innkalte FNs generalsekretær Ban Ki-moon FNs sikkerhetsråd til møte om situasjonen i Libya etter selv å ha snakket med al-Gaddafi.[29] Libyske avhoppere med den tidligere libyske ambassadør til India, Ali al-Essawi, i spissen ba Sikkerhetsrådet om å beskytte folket i Libya.[28]

Sikkerhetsrådet fordømte den sterke voldsbruken fra myndighetenes side i et møte 22. februar.[34]

I et nytt møte 25. februar sammenlignet Ban Ki-moon situasjonen i Libya med situasjonen under Pol Pot i Kambodsja og hevdet av FN måtte handle for å hindre at tilsvarende situasjon skulle inntreffe i Libya.[101]

Andre reaksjoner

[rediger | rediger kilde]

EUs flagg Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Catherine Ashton fordømte måten opprøret blir slått ned på av de libyske myndigheter og avviste de truslene som myndighetene har kommet med mot EU.[108]

Tysklands flagg Den tyske forbundskansler Angela Merkel uttalte etter al-Gaddafis TV-tale 22. februar at han har erklært krig mot sitt eget folk.[109]

Den arabiske liga Ifølge Al Jazeera skal Libya ha blitt kastet ut av Den arabiske liga.[32][109]

USAs flagg Natt til 24. februar fordømte USAs president Barack Obama regimets voldsbruk i kraftige ordlag, da han uttalte at «lidelsen og blodbadet er voldsomt og uakseptabelt. Det samme er trusler og ordre om å skyte på fredelige demonstranter og ytterligere straffe det libyske folk. Hele verden ser på».[31] Utenriksminister Hillary Clinton forklarte den amerikanske nasjonalforsamlingen 1. mars at det «enten utvikler det seg et fredelig demokrati i Libya i årene fremover. Eller så får vi se en langvarig borgerkrig.»[110] Ifølge Pentagon skal marinefartøy og luftstyrker bli utplassert for å være «forberedt på enhver eventualitet, noe som også inkluderer humanitær assistanse».[55]

Italias flagg Den italienske utenriksminister Franco Frattini hevdet 27. februar at Gaddafis tid var «uunngåelig» over.[52] Italia, som har vært Libyas nærmeste europeiske støttespiller, konstaterte at vennskaps- og samarbeidsavtaler mellom de to land var «de facto suspendert».[52]

Venezuelas flagg President Hugo Chávez hevdet 3. mars at han hadde framforhandlet en fredsplan som Gaddafi hadde gått med på.[111] Dette ble imidlertid tolket som et svakhetstegn fra Gaddafis side og ble avvist av opprørerne.[64]

Norges flagg Den norske utenriksministeren Jonas Gahr Støre avla en tilsvarende uttalelse fra FN og EU.[112] Statoil stengte sitt kontor i Tripoli og hentet 21. februar hjem de rundt 30 utenlandske ansatte i Libya.[113]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Blodige kamper i Tripolis gater», Aftenposten 21. august 2011, besøkt 21. august 2011
  2. ^ «- NATO bomber Gaddafis bolig» NRK, 21. august 2011, besøkt 21. august 2011
  3. ^ a b «Libyan writer detained following protest call». Amnesty International. 8. februar 2011. Arkivert fra originalen 8. februar 2011. Besøkt 8. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. februar 2015. Besøkt 20. februar 2011. 
  4. ^ «'Day of rage' kicks off in Libya» (på engelsk). Al Jazeera. 17. februar 2011. Besøkt 13. mars 2011. 
  5. ^ «تفجر اشتباكات في مدينة بنغازي الليبية وأنباء عن اصابة 14». 16. februar 2011. Arkivert fra originalen 18. februar 2011. Besøkt 20. februar 2011. 
  6. ^ «Calls for Weekend Protests in Syria». Al Jazeera. 4. februar 2011. Arkivert fra originalen 8. februar 2011. Besøkt 8. februar 2011. 
  7. ^ Debono, James. «Libyan Opposition Declares 'Day of Rage' Against Gaddafi». Malta Today. Arkivert fra originalen 10. februar 2011. Besøkt 10. februar 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. februar 2011. Besøkt 20. februar 2011. 
  8. ^ a b c d Mahmoud, Khaled (9. februar 2011). «Gaddafi Ready for Libya's «Day of Rage»» (på engelsk). Asharq al-Awsat. Arkivert fra originalen 10. februar 2011. Besøkt 10. februar 2011. 
  9. ^ a b c d e – Minst 84 drept i Libya», Arkivert 20. februar 2011 hos Wayback Machine. Aftenposten 18. februar 2011, besøkt 19. februar 2011.
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. februar 2011. Besøkt 20. februar 2011. 
  11. ^ http://www.libyafeb17.com/?cat=8
  12. ^ http://twitter.com/search?q=%23Benghazi
  13. ^ http://www.bbc.co.uk/news/world-africa-12516156
  14. ^ a b «– Over 100 drept i Libya», Aftenposten 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011.
  15. ^ «Libyan Hospital Official: 200 Dead in Benghazi», CBS News 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011.
  16. ^ «Libya Unrest Death Toll 'Tops 200'», Aljazeera 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011.
  17. ^ a b «Øyenvitner snakker om massakre i Libya», Aftenposten 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011.
  18. ^ «Libya unrest: Scores Killed in Benghazi 'Massacre'», BBC News 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011.
  19. ^ a b c d e «Libya on Brink as Protests Hit Tripoli», The Guardian 21. februar 2011, besøkt 21. februar 2011.
  20. ^ a b c d Libya protests: «Col Gaddafi Under Mounting Pressure», BBC News 21. februar 2011, besøkt 21. februar 2011.
  21. ^ «Libya Arab League Envoy Resigns – Al Jazeera», Arkivert 23. februar 2011 hos Wayback Machine. Reuters Afrika 20. februar 2011, besøkt 21. februar 2011.
  22. ^ «Blodig søndag», Aftenposten 20. februar 2011, besøkt 20. februar 2011.
  23. ^ a b c «– Hundrevis har desertert fra hæren», Aftenposten 21. februar 2011, besøkt 21. februar 2011.
  24. ^ «- Det vil ikke bli felt en tåre», Aftenposten 21. februar 2011, besøkt 21. februar 2011.
  25. ^ a b c «– Jagerfly mot demonstranter i Tripoli», Aftenposten 21. februar 2011, besøkt 21. februar 2011.
  26. ^ «– Fikk ordre om å bombe demonstranter», Aftenposten 21. februar 2011, besøkt 21. februar 2011.
  27. ^ «In Eastern Libya, Citizens Buoyant and Cautious as They Await Gadhafi's Move», Arkivert 22. februar 2011 hos Wayback Machine. CNN 21. februar 2011, besøkt 22. februar 2011.
  28. ^ a b c «– Du må vise verden hva som skjer i Libya», Aftenposten 22. februar 2011, besøkt 22. februar 2011.
  29. ^ a b c «Gadafi talte til nasjonen i 22 sekunder», Aftenposten 22. februar 2011, besøkt 22. februar 2011.
  30. ^ a b «Libyas opprørere: Her styrer vi», Aftenposten 23. februar 2011, besøkt 23. februar 2011.
  31. ^ a b c d «- Flere byer har falt i Libya», Aftenposten 24. februar 2011, besøkt 24. februar 2011.
  32. ^ a b c d e f «Gaddafi defiant as state teeters» Al Jazeera 23. februar 2011, besøkt 23. februar 2011
  33. ^ «– Gaddafi har gjenvunnet kontroll over byer i Libya», Aftenposten 23. februar 2011, besøkt 23. februar 2011.
  34. ^ a b c d «– Jeg tror folkemordet har begynt nå», Aftenposten 23. februar 2011, besøkt 23. februar 2011.
  35. ^ a b «Libya protests: Pressure mounts on isolated Gaddafi» BBC News 23. februar 2011, besøkt 23. februar 2011
  36. ^ a b «Ber om vestens forståelse» Aftenposten 25. februar 2011, besøkt 25. februar 2011
  37. ^ a b c «Libyan City Celebrates Freedom from Gadhafi», Yahoo News 23. februar 2011, besøkt 24. februar 2011.
  38. ^ a b c d e f g «– Vårt mål er Tripoli», Aftenposten 25. februar 2011, besøkt 25. februar 2011.
  39. ^ «Gadafi skal tale til folket», Aftenposten 24. februar 2011, besøkt 24. februar 2011.
  40. ^ a b «- Få kontroll over barna. Hold dem hjemme», Aftenposten 24. februar 2011, besøkt 24. februar 2011.
  41. ^ a b «Libya's divided capital: Face to Face with Gaddafi's Militiamen», The Guardian 25. februar 2011, besøkt 25. februar 2011.
  42. ^ a b c d e «Skyter mot opprørere i Tripoli», Aftenposten 25. februar 2011, besøkt 25. februar 2011.
  43. ^ «Live Blog – Libya Feb 25 kl 08:45», Al Jazeera 25. februar 2011, besøkt 25. februar 2011.
  44. ^ «– Gadafi kommer til å brenne landet», Aftenposten 25. februar 2011, besøkt 25. februar 2011.
  45. ^ a b c d e f «Opprørshær mot Tripoli», Aftenposten 28. februar 2011, besøkt 28. februar 2011.
  46. ^ «Gadafi sier han vil bevæpne folket», Aftenposten 25. februar 201, besøkt 25. februar 2011.
  47. ^ Libyen faktisch zweigeteilt zwischen Gaddafi-Gegnern und -Anhängern,[død lenke] Deutsche Welle 26. februar 2011, besøkt 26. februar 2011.
  48. ^ «Deutsche Kriegsschiffe zu Libyen-Einsatz in Malta eingetroffen», Hamburger Abendblatt 26. februar 2011, besøkt 26. februar 2011.
  49. ^ «Expats Evacuated from Libya Reach», Malta the Sidney Morning Herald.
  50. ^ a b «Det internasjonale samfunn planlegger sanksjoner» Aftenposten 26. februar 2011, besøkt 26. februar 2011
  51. ^ a b c d «Gadafi mister by etter by i Libya», Aftenposten 27. februar 2011, besøkt 27. februar 2011.
  52. ^ a b c d «Libya's Gaddafi Clings to Tripoli», Al Jazeera, 27. februar 2011, besøkt 27. februar 2011.
  53. ^ «Protesters March in Tripoli», Al Jazeera 28. februar 2011, besøkt 28. februar 2011.
  54. ^ a b c «Gadafi-krigere ruster seg», Aftenposten 28. februar 2011, besøkt 1. mars 2011.
  55. ^ a b c d «USA posisjonerer marinefartøy og luftstyrker nærmere Libya», Aftenposten 1. mars 2011, besøkt 1. mars 2011.
  56. ^ a b c d e f «FN: Libya nær et krisepunkt», Aftenposten 2. mars 2011, besøkt 2. mars 2011.
  57. ^ «N. Africa, Mideast Protests: Truck Causes Tripoli Blasts», Arkivert 5. mars 2011 hos Wayback Machine. CNN 2. mars 2011, besøkt 2. mars 2011.
  58. ^ a b «Libyan Rebel Army Prepares for War», Al Jazeera 2. mars 2011, besøkt 2. mars 2011.
  59. ^ a b c d «Harde kamper i Libya», Aftenposten 4. mars 2011, besøkt 4. mars 2011.
  60. ^ a b «Gadafi har gjenerobret Brega», Aftenposten 2. mars 2011, besøkt 2. mars 2011.
  61. ^ a b c d «Libya: Rebels in Desperate Battle to Hold Ground», The Daily Telegraph 3. mars 2011, besøkt 3. mars 2011.
  62. ^ «Libya Rebels Halt Gaddafi Attack», BBC News 2. mars 2011, besøkt 2. mars 2011.
  63. ^ a b «Mass Funerals for Libyan Rebels», Al Jazeera 3, mars 2011, besøkt 4. mars 2011.
  64. ^ a b c d e f «Folket strømmer ut i gatene», Aftenposten 4. mars 2011, besøkt 4. mars 2011.
  65. ^ «– Jagerfly skutt ned i Ras Lanuf», Aftenposten 5. mars 2011, besøkt 6. mars 2011.
  66. ^ a b c d «Presset regime angriper fra luften», Aftenposten 5. mars 2011, besøkt 6. mars 2011.
  67. ^ a b «Opprørere har tatt britiske soldater til fange i Libya», Aftenposten 6. mars 2011, besøkt 6. mars 2011.
  68. ^ «Gadafis styrker på fremmarsj i Øst-Libya», Aftenposten 7. mars 2011, besøkt 7. mars 2011.
  69. ^ «– Flyforbudssone kan bli vedtatt denne uken», Aftenposten 7. mars 2011, besøkt 7. mars 2011.
  70. ^ «Gadafis styrker stadig nærmere Benghazi», Aftenposten 13. mars 2011, besøkt 13. mars 2011.
  71. ^ a b c d «What's in a flag?» Al Jazeera 24. februar 2011, besøkt 27. februar 2011
  72. ^ Janathan S. Landay, Warren P. Strobel and Arwa Ibrahim (18. februar 2011). «Violent repression of protests rocks Libya, Bahrain, Yemen». The Kansas City Star. Besøkt 19. februar 2011. 
  73. ^ Mark Tran (17. februar 2011). «Bahrain in crisis and Middle East protests – live blog». The Guardian. Besøkt 19. februar 2011. 
  74. ^ SignalFire (23. februar 2011). «Clampdown in Libyan capital as protests close in». SignalFire. Besøkt 24. februar 2011. 
  75. ^ «Ingen gidder hente dem hjem fra Libya» Aftenposten 1. mars 2011, besøkt 2. mars 2011
  76. ^ Papirutgaven VG, 10. mars 2011 side 16
  77. ^ CNN. «UN: Thousands may have been killed, injured in Libya». WTSP. Besøkt 4. mars 2011. 
  78. ^ «Unrest spreads to Libyan capital as Arab protests simmer» (på engelsk). Buenos Aires Herald. Besøkt 3. mars 2011. 
  79. ^ Mark Joyella (21. februar 2011). «CNN’s Ben Wedeman Reports From Libya, “First Western TV Journalist”» (på engelsk). Mediaite. Besøkt 3. mars 2011. 
  80. ^ «CNN's Ben Wedeman First Western Journalist In Libya» (på engelsk). Huffington Post. 22. februar 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  81. ^ 24. februar 2011. «STATEMENT ON UNAUTHORIZED NEWS MEDIA TRAVEL IN LIBYA» (på engelsk). US Policy. Arkivert fra originalen 26. desember 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  82. ^ Erlend Skvevik (2. mars 2011). «Minst 6.000 skal være drept i Libya» (på norsk). VG. Besøkt 3. mars 2011. 
  83. ^ «At least 6000 killed in Libya unrest, says rights group» (på engelsk). Almasryalyoum. Besøkt 3. mars 2011. 
  84. ^ DPA (3. mars 2011). «At least 3,000 dead in Libya: rights group» (på engelsk). MSN. Arkivert fra originalen 26. desember 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  85. ^ «International rights group: at least 3,000 dead in Libya» (på engelsk). Monstersand Critics. 2. mars 2011. Arkivert fra originalen 27. mai 2012. Besøkt 3. mars 2011. 
  86. ^ «International rights group: at least 3,000 dead in Libya» (på engelsk). 2. mars 2011. Arkivert fra originalen 26. august 2014. Besøkt 3. mars 2011. 
  87. ^ Jonas Sverrisson Rasch. «Opprørerne i oljebyen Brega forbereder seg på flere angrep fra Kadhafis sikkerhetsstyrke.» (på engelsk). Dagbladet. Besøkt 3. mars 2011. 
  88. ^ a b c AFP (24. februar 2011). «Over 640 die in Libya unrest» (på engelsk). News.com. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  89. ^ 2. mars 2011 kl. 17:45. «Gaddafi forces bomb rebel-held town in east Libya» (på engelsk). NDTV. Besøkt 3. mars 2011. 
  90. ^ Maggie Michael og Sarah El Deeb. «Low firepower hampers rebels» (på engelsk). The Chronicals Herald (for Assosiated Press). Arkivert fra originalen 5. mars 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  91. ^ «LIBYA: SAIF, 300 DEAD; GREATEST BLOODSHED IN BENGHAZI» (på engelsk). AGI. 23. februar 2011. Arkivert fra originalen 5. november 2012. Besøkt 3. mars 2011. 
  92. ^ «Libyan city of Ajdabiya a ‘free city’» (på engelsk). Euronews. Arkivert fra originalen 15. januar 2012. Besøkt 3. mars 2011. 
  93. ^ «Exclusive - Tobruk celebrates, Libya's east abandons Gaddafi» (på engelsk). Reuters. 23. februar 2011. Arkivert fra originalen 26. februar 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  94. ^ Maria Golovnina (27. mars 2011). «Rebels in control of Libyan city near capital» (på engelsk). National Post (ved Reuters). Besøkt 3. mars 2011. [død lenke]
  95. ^ Wire Staff (International). «International pressure on Gadhafi increases» (på engelsk). CNN. Besøkt 3. mars 2011. 
  96. ^ «Libyan cities under renewed attack» (på engelsk). Al Jazeera. 3. mars 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  97. ^ «The Star in Libya: Rebels quash Gadhafi raid» (på engelsk). 2. mars 2011. Besøkt 3. mars 2011. 
  98. ^ «A Zawyia 33 morti : 25 ribelli e 8 soldati» (på italiensk). Corriere. 5. mars 2011. Besøkt 5. mars 2011. 
  99. ^ «Rebels 'beat back Libyan troops'» (på engelsk). BBC. 5. mars 2011. Besøkt 5. mars 2011. 
  100. ^ «Libia, principe Idris: Gheddafi assecondi popolo o il Paese finirà in fiamme». Adnkronos. 16. februar 2011. Arkivert fra originalen 27. februar 2011. Besøkt 21. februar 2011. 
  101. ^ a b «Gråtende ambassadør ba FN hindre blodbad» Aftenposten 25. februar 2011, besøkt 26. februar 2011
  102. ^ RTTNews (25. februar 2011). «Emergency NATO, UN Meetings To Respond To Crisis In Libya» (på engelsk). Arkivert fra originalen 28. februar 2011. Besøkt 25. februar 2011. 
  103. ^ «Western nations press for 'swift and clear' action - UN Security Council holds emergency meeting on Libya» (på engelsk). Al-Arabiya News Channel. 22. februar 2011. Besøkt 25. februar 2011. 
  104. ^ Yaroslav Lukov (25. februar 2011). «Libyan crackdown 'escalates' - UN» (Video) (på engelsk). BBC News. Besøkt 25. februar 2011. 
  105. ^ «NATO med hastemøte om Libya» (på norsk). NRK. NTB. 25. februar 2011. Besøkt 25. februar 2011. 
  106. ^ «Sikkerhetsrådet vedtok sanksjoner mot Libya» Aftenposten 27. februar 2011, besøkt 27. februar 2011
  107. ^ «UN rights chief condemns Libya, Bahrain crackdowns». The Washington Post. 18. februar 2011. Besøkt 21. februar 2011. [død lenke]
  108. ^ EU Observer, 21. februar 2011
  109. ^ a b «Merkel: - Veldig, veldig skremmende» Dagbladet 22. februar 2011, besøkt 23. februar 2011
  110. ^ Kristoffer Rønneberg (1. mars 2011). «Demokrati eller borgerkrig» (på norsk). Aftenposten. Besøkt 2. mars 2011. 
  111. ^ – Gadafi har gått med på fredsplan» Arkivert 4. mars 2011 hos Wayback Machine. Aftenposten 3, mars 2011, besøky 3. mars 2011
  112. ^ «Norge fordømmer voldsbruken i Libya, Bahrain og Jemen» Utenriksdepartementet 19. februar 2011, besøkt 21. februar 2011
  113. ^ «Statoil henter hjem Libya-ansatte» Aftenposten 21. februar 2011, besøkt 21. februar 2011

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Borgerkrigen_i_Libya&oldid=24465887»